Behovet for flere båtplasser i Knarberg meldte seg med styrke i slutten av 1940-årene. Planene for småbåthavn i Knarberg kom opp til behandling i herredstyre like før jul 1949 hvor det ble en bred debatt om spørsmålet, og avisene ga saken god dekning i form av fyldige reportasjer. Resultatet av debatten ble at rådmannens innstillingen ble fulgt og som gikk ut på at det skulle være en kombinasjonsløsning, der kommunen skulle bære utgifter til mudringsarbeidene, mens eieren skulle bekoste anlegg av brygger og stå for driften. Etter at herredstyre hadde gitt grønt lys for privateid småbåthavn dukket det opp en notis i Tønsbergs blad 14 oktober året etter. Her blir det opplyst at rådmannen ikke kan tilråde båthavn i Knarberg utbygd på leiet grunn. Det endte med at herredstyret mot en stemme den 20 oktober 1950 vedtar at kommunen kjøper strandtomt med brygge og bod for å anlegge kommunal båthavn i Knarberg til en sum på 22000,- kroner. Anleggstarten lar likevel vente på seg. Utålmodige sjeler rykker flere ganger ut i avisene og spør hvor det blir av båthavna.
Dette skjer både i 1951 & 1952, men endelig, den 19 februar 1953 står en overskrift i Tønsbergs blad småbåthavnen i Knarberg tar form. Reportasjen er ledsaget av tre bilder, som i en ellers fotofattig tid understreker antatte nyhetsaktualitet.. Avisen forteller at bryggene skal være ferdig om ikke så lenge. Sommeren og høsten 1953 var forholdene for båteirene som sognet til Knarberg temlig mistrøstige. Problemene med utbygging av den nye båthavna hadde tårnet seg så opp at anleggsarbeidet hadde gått i stå. Disse problemene var årsaken til at det den 11 september 1953 ble holdt konstituerende generalforsamling på Bergan Skole under Søren Hansen’s ledelse. 28 båtintresserte hadde møtt fram og navnet ble Knarberg Båtforening, og at dens formål er å utbre interessen for båtsport og det som står i forbindelse med sport på sjøen. Problemene stoppet ikke her selv om Knarberg Båtforening ble stiftet, da det året etter den 26 mai 1954 kunne leses i en reportasje i Tønberg Blad hvor det ble betegnet som et virkelig antiklimaks at havna fremdeles står uferdig og det flyter med søppel i bassenget samt at det stinker fra dynga som ligger utildekket på stedet. Årsaken til de store forsinkelsene med anleggsarbeidet lå i at entrepenøren som skulle utføre jobben støtte på helt uforutsette tekniske problemer, deponering av muddermassene ble det store problemet som når de ble deponert på land truet med å ta med seg grunnen og spuntevegg og fylle havna. Etter å ha kosultert geoteknisk ekspertise som konstanterte at terrenget mellom båthavna og bygdeveien besto av friksjonsfri leirmasse i en dybde på opptil 17 meter. Det ble da bestemt at det skulle bores hull i leiremassene som igjen skulle fylles med sand for å stabilisere disse. Rådene ble fulgt, men kostet både tid og penger. !0 mai 1955 hadde båtforeningen sitt første årsmøte ledet av formann Søren Hansen som redgjorde for de mangler som det var påtrengende å få gjort noe med som dybdeforhold problemer ved nedsetting av påler pga store muddermasser som utløste en livlig diskusjon og mange løsninger ble lansert som resdulterte i at det ble nedsatt en egen pålekomite som i samarbeid med havnestyret skulle hjelpe til med pålesetting og bryggeplasser. Protokollen som da ble skrevet og senere gjengitt i Tønsbergs blad var ikke fult så nøktern.
Ordrett sto det blant annet. Generalforsamlingen diskuterte forskjellige problemer i forbindelse med Knarberg Båthavn, og det ble sterkt kritisert hvordan anlegget nu presenterer seg. Båtene driver innpå hverandre så flisene fyker ble det sagt. Slik forholdene er nu, kan man ikke komme inn i havna uten havnelos ombord og ikke ut på bryggene uten langstøvler. Reaksjon på referatet i avisa lot ikke vente på seg og ble litt av en hodepine for styret ved at det ble oversendt til formannskapet av entrepenøren i havna, og hva som kom ut av dette, finnes det ingen beretning om. Etter årsmøtet i 1955 ble det enighet om å sende en ”forsiktig henstilling” til kommunen om oppsettning av kran på kommunebrygga. Saken blir sendt over til formannskapet som bevilger kr 3100,- i økonomisk støtte til kran og etter at formannen har snakket med forsvaret blir krana ovetatt fra Vardås forsvarsanlegg på Nøtterøy. Den 6 mai 1957 leser vi av styreprotokoll at krana er på plass. Ytligere framskritt ble gjort da det i 1962 ble montert elektrisk motor på krana. Etter 10 år i drift hvor styret har hatt jobb med å rtte på feil og mangler ble det på årsmøtet i 1964 vedtatt og søke bensinavgiftsfondet om midler og kommunen om rentefritt lån til å få bygd pir nr 4 og i 1966 etter formannens lobbyvirksomhet hos havnedirektøren kom det melding fra direktoratet at det var bevilget kr 30.000,- til utvidelse av havna. Resten av summen som skulle til, kr 47.000,- fikk foreningen lånt av kommunen mot at denne fikk eindomsrett på brygga når lånet var nedbetalt. Den nye piren var ferdig i 1967 og ga 35 nye båtplasser i havna. I 70 åra var det stor kommunal aktivitet i havna. Båtforeningen hadde hatt planer om ei brygge langs strandamellom pir 3 og 4. denne piren ble nå satt opp av kommunen og ga plass til 19 småbåter. Året etter i 1972 ble akterpålene på pir 1 fjernet og erstattet med wire som ga plass til 10 nye båtplasser.